Klorid er det viktigste negativt ladde ionet utenfor cellene og følger normalt natrium tett. Det bidrar til osmolaliteten, til væskefordelingen og til syre-base-balansen, siden det byttes mot bikarbonat. Det måles først og fremst for å presisere bildet de øvrige elektrolyttene gir, snarere enn for seg selv.
Ingen målinger for denne markøren ennå.
Forhøyet klorid ledsager oftest dehydrering med vanntap, og opptrer ved metabolsk acidose der bikarbonat tapes gjennom tarmen eller nyrene, eller etter store volumer med saltvannsoppløsning. Senket klorid følger oftest langvarig oppkast eller ventrikkeldrenasje, bruk av diuretika, og kronisk lungesykdom med opphopning av karbondioksid. Fordi klorid følger natrium, peker endringer i samme retning som natrium vanligvis mot vannbalansen, mens avvikende bevegelse peker mot en syre-base-forstyrrelse. Tolkningen hører hjemme hos lege snarere enn hos tallet alene.
Svært høye nivåer av blodfett eller protein kan forvrenge den målte konsentrasjonen, og bromidholdige preparater interfererer med enkelte analysemetoder. Nylige infusjoner, oppkast eller diuretika på prøvedagen forskyver resultatet. Klorid leses sammen med natrium, kalium og bikarbonat, oftest gjennom aniongapet.
Referanseområdene er generelle verdier for voksne og avhenger av laboratorium, analysemetode, alder og kjønn. Kun til orientering, ikke diagnose — drøft resultatene med legen din.